Godt drikkevann skal være klart og uten framtredende lukt,
smak eller farge, og det skal være et hygienisk betryggende lavt
innhold av bakterier og helseskadelige stoffer.
Den nye drikkevannsforskriften brukes som veiledende norm for
private vannkilder til egen husstand. Når det gjelder vannforsyning
til f.eks. mjølkerom, stiller myndighetene krav til at god
drikkevannskvalitet skal dokumenteres (utvalgte analyser, fra
tabell 6.1 i forskriften).
Drikkevannsforskriften angir kravspesifikasjoner for 58 ulike
analyser. Bare noen få av disse analysene tas med i vanlige
rutineprøver. Under vanlige forhold vil en rutineprøve likevel gi
meget god informasjon om vannkildens tilstand og de vanligste
kvalitetsfeil.
Når det er mistanke om spesielle forurensingskilder, eller andre
spesielle forhold, vil det ofte være behov for ekstra
analyser.
Påvisning av E.coli: E.coli tilhører de
termotolerante koliforme bakteriene. Dette er bakterier som hører
til i tarmen hos mennesker og varmblodige dyr og de er spesielt
tilpasset dette miljøet. Slike bakterier overlever lenge i gjødsel
og i ekskrementer, men de har kort levetid i vann. Påvisning av
E.coli regnes som funn av "sikre tarmbakterier" og vi kan også
regne med at forurensingen er fersk! Det vil si punktforurensing i
løpet av de siste dagene eller eventuelt stadig tilsig av
forurensing. Forurensning av drikkevannet med tarmbakterier kalles
en «fekal» forurensning.Ved en slik «fersk fekal forurensing» er
det alltid en økt helserisiko. Graden av helserisiko kan vi ikke
fastslå i hvert enkelt tilfelle. Den er avhengig av om de dyra
eller menneskene som har forurenset vannkilden er smittebærere
eller ikke. Høyt innhold av tarmbakterier kan være årsak til
magesjau i seg selv, men den største risikoen ligger i at farligere
bakterier, virus, parasittegg o.l., noen ganger kan følge med på
lasset. Direkte kloakktilsig gir størst risiko for
smitteoverføring!
Påvisning av koliforme bakterier: Koliforme
bakterier regnes som «mulige tarmbakterier».
Hovedforekomsten av denne bakteriegruppen er i tarmkanalen hos
mennesker og dyr, men slike bakterier kan også finnes i f.eks
råtnende planterester o.l. Koliforme bakterier fra tarmen har mye
større overlevelsesevne utenfor tarmen, også i vann, enn E.coli..
Påvisning av et lite antall (under 10kim/100 ml) er ikke så
alvorlig som påvisning av E:coli, men det kan tyde på tilsig av
forurenset vann og mulig smitterisiko fra mennesker eller
dyr.
Når vi finner mange koliforme bakterier, og samtidig få eller ingen
E.coli i en prøve, kan det være rester fra en akutt
forurensingsepisode av ikke helt fersk dato.
Det kan også være et mer permanent tilsig fra en forurensingskilde
som ligger et stykke unna eller består av gammel gjødsel eller
ekskrementer. Godt drikkevann skal ikke inneholde koliforme
bakterier.
Spor av koliforme bakterier: Små tilfeldige forurensinger, med spor
av koliforme bakterier, fører sjelden til helserisiko. Gjentatte
påvisninger av koliforme bakterier kan likevel tyde på for dårlig
sikring av brønnen. Ofte dreier det seg om en moderat påvirkning
fra forurensingskilder av gjødsel eller kloakk, filtrert gjennom
grunnen eller transportert over lang avstand med
overflatevann.
Høyt kimtall: Dette kan skyldes tilsig av
overflatevann, eller at brønnen inneholder mye kvist, gammelt løv,
døde smådyr og lignende, under nedbrytning. Regelmessig tømming og
opprensking av vanlige brønner anbefales.
I gode grunnvannskilder er det normalt lite organisk stoff som
næring for bakteriene, og dermed meget lavt kimtall. I nye
borebrønner er det likevel vanlig å finne svært høye kimtall (og
høy turbiditet) i noen dager eller noen uker. Høyt kimtall kan også
skyldes at næringsrikt overflatevann trenger ned i borehullet pga.
for dårlig sikring av brønntoppen. Dersom grunnvannet er forurenset
fra gjødsellager eller kloakkanlegg i nærheten, vil det vanligvis
påvises koliforme bakterier i tillegg til høyt kimtall.
Intestinale enterokokker: Dette er tarmbakterier fra
mennesker og dyr. Vanligvis vil vi kunne påvise disse bakteriene
lenger enn E.coli.Ved en mistanke om fekal forurensning kan det
derfor være lurt å ta med denne bakterietypen i
analyseoppsettet.
Clostridium perfringens: Dette er sporedannende
bakterier som spesielt er uønsket i næringsmiddelbedrifter.
Høy turbiditet: Turbiditet er et uttrykk for
partikkelinnholdet i vannet. Ved høy turbiditet virker vannet
uklart, og det kan få en fremmed smak. Partiklene i vannet fra nye
borebrønner er vanligvis faste partikler som ikke medfører
helsefare, for eksempel leire og gruspartikler (boreslam). Dette
pleier å rette seg ved tapping.
pH: Dette er et utrykk for vannets surhetsgrad.
Vann med høyere pH-verdi enn pH 11vil kunne forårsake øyeskader ved
dusj og bad.
Lave og svært høye pH-verdier virker tærende, og kan forårsake
utløsning av stoffer fra rørmateriale og armatur.
Jern og mangan: Inntak av jern og/eller mangan fra
drikkevannet har ingen helseskadelige effekter, men kan gi
bruksmessige problem som danning av rustslam i ledninger,
misfarging av hvit klesvask og av fargeavsetning i
sanitærutstyr.
Store mengder mangan vil gi vannet en bitter smak.
Lukt av hydrogensulfid: Dette forekommer først og fremst i
borebrønner, og skyldes at det er for lite surstoff i vannet. Det
lukter råtne egg. Vannet må luftes. Det mest vanlige er å montere
et filter som oksyderer vannet, enten ved hjelp av
luftgjennomstrømning, eller kjemisk oksydering.