MIKROBIOLOGISKE ANALYSEPARAMETERE

Et hygienisk trygt vann er fritt for sykdomsfremkallende mikrober. Det er ikke praktisk mulig å analysere for alle tenkelige mikrober som kan finnes i vannet, og derfor bruker vi indikatororganismer som hjelpemiddel til å overvåke mulig fekal forurensning. Det å overvåke én eller flere valgte indikatororganismer, betyr ikke at man oppdager alle sykdomsfremkallende mikrober som kan være tilstede i drikkevannet. I tillegg vil en vannprøve alltid bare representere et øyeblikksbilde.

Kimtall

Alle typer vann inneholder et spekter av mikroorganismer fra ulike kilder som jord og vegetasjon.  Kimtall 22 °C er alle dyrkbare mikroorganismer (aerobe bakterier, gjær og mugg) som vokser på dyrkingsmediet ved 22 °C. Høy vekst av kimtall over grenseverdien er ikke helsefarlig, men kan føre til begroing i ledningsnettet (biofilm/slimlag på innsiden av vannforsyningssystemet). Bestemmelse av antallet mikroorganismer gir nyttig informasjon for vurderingen og overvåkingen av vannkvaliteten. Metoden gir en indikasjon på renheten og tilstanden på ledningsnettet. Den brukes også for å fastsette om vannet er egnet til bruk ved frembud og produksjon av næringsmidler, der vannets innhold av mikroorganismer bør være lavt for å unngå at produktet kontamineres med forråtnelsesorganismer. Drikkevannsforskriftens grense angir at kimtallet skal være under 100 cfu/ml.

Koliforme bakterier

Betegnelsen «koliforme bakterier» inkluderer en rekke tarmbakterier. Som oftest vil en analyse som påviser koliforme bakterier i vannet (ved 37 °C) indikere at vannet er tilført avføring. Man kan imidlertid ikke være helt sikker, da enkelte jord- og vannbakterier også medbestemmes. Noen av disse vokser på planterester som nedbrytes i jord, og andre på planterester i vann. Påvisning av koliforme bakterier kan derfor like gjerne komme fra miljøet som fra avføring. Vannkilden påvirkes trolig av overflatevann eller at det er plante- og dyrerester i kilden under nedbryting. Drikkevannsforskriftens grense angir at det ikke skal være påvist koliforme bakterier i drikkevann.

Escherichia coli

E.coli, er den koliforme bakterien som forekommer i størst mengde i avføringen til friske mennesker og dyr, og benyttes for å vurdere om vannet er forurenset med avføring. E. coli indikerer tilstedeværelse av fersk fekal forurensning. E. coli-bakteriene er vanligvis ufarlige så lenge de oppholder seg i tarmen, der de har en viktig funksjon i fordøyelsen. Men det finnes noen grupper av E. coli som ikke er en del av vår naturlige tarmflora, og som forårsaker ulike typer tarminfeksjoner hos mennesker. E. coli som indikatororganisme må derfor ikke forveksles med disse. Drikkevannsforskriftens grense angir at det ikke skal være påvist E.coli i drikkevann. Folkehelseinstituttet anbefaler å koke vann som skal brukes til drikke og matlaging ved funn av E. coli.

Intestinale enterokokker

Intestinale enterokokker overlever lenger i vann enn de koliforme bakteriene (inkludert E.coli) og er en sikker indikator på at vannet er tilført avføring fra dyr eller mennesker. Intestinale enterokokker er en bedre indikator på mulig forekomst av tarmvirus, sammenlignet med koliforme bakterier. Tarmvirus overlever lenger i vann enn de fleste bakterier, og mye lenger enn bakterier med samme overlevelsesevne som de koliforme bakteriene. Drikkevannsforskriftens grense angir at det ikke skal være påvist intestinale enterokokker i drikkevann. Folkehelseinstituttet anbefaler å koke vann som skal brukes til drikke og matlaging ved funn av Intestinale enterokokker.

Clostridium perfringens

Clostridium perfringens er en bakterie som også finnes i avføringen til mennesker og dyr, men da i lavere mengder enn E. coli og intestinale enterokokker. Bakterien kan imidlertid danne såkalte sporer når vekstforholdene blir ugunstige. Disse sporene overlever svært lenge i vann, og har derfor vært benyttes til å bestemme om vannet inneholder en gammel fekal forurensning. Clostridium perfringens har videre blitt benyttet som indikator på om vannet inneholder smittestoffer som Giardia eller Cryptosporidium på grunn av evnen til å danne sporer. Det hersker imidlertid tvil om Clostridium perfringens er en egnet indikator på fekal forurensning, da den kun finnes i lave konsentrasjoner i vann, samt at den også kan leve i naturen på nedbrutte planterester. Clostridium perfringens kan føre til sykdom hvis den får formere seg i mat. Drikkevannsforskriftens grense angir at det ikke skal være påvist Clostridium perfringens i drikkevann.

FYSIKALSKE/KJEMISKE ANALYSEPARAMETERE

Lukt og smak

Godt drikkevann skal ha både god lukt og smak. Lukt- og smaksproblemer kan ha flere årsaker. Mikrobiologisk vekst kan produsere stoffer som gir vond lukt og smak. Når organisk stoff brytes ned (råtner) uten nok tilgang på oksygen, kan det dannes illeluktende svovelforbindelser, for eksempel hydrogensulfid (H2S) som lukter som råtne egg. Dette kan også forekomme i enkelte grunnvannsforsyninger, eller dersom et vanninntak i en innsjø ligger for nær bunnslammet. Brønner i områder med alunskifer kan få liknende lukt- og smaksproblem.

Konduktivitet 

Konduktivitet er et samlet uttrykk av kationer og anioner i vannet og er et mål på vannets totale salt innhold. Høye verdier opp mot og over grenseverdi på 250 mS/m kan gi vond salt smak på vannet.

pH

Drikkevannsforskriften angir en laveste grense på 6,5 på grunn av større mulighet for innvendig korrosjon av vannledninger ved lav pH. Vann som har en pH på over 8 vil føre til at utløsningen av tungmetaller fra armatur og rørledninger nedsettes. Vann med pH over 10,5 vil kunne forårsake øyeskader ved dusjing og bading.

Turbiditet

Turbiditet er et uttrykk for partikkelinnholdet i vannet. Ved høy turbiditet virker vannet uklart (kommer av finpartikulært materiale som kan stamme fra sterk algevekst, boreslam, utfelte jern og manganhydroksider og erosjonsprodukter), og det kan få en fremmed smak. Partiklene i vannet fra nye borebrønner er vanligvis faste partikler som ikke medfører helsefare, for eksempel leire og gruspartikler (boreslam).  Partikler kan redusere desinfeksjonseffekten da de vil kunne innkapsle mikrober og dermed skjerme dem fra UV-bestråling eller klorering. Partikler vil også kunne absorbere UV-lys, slik at lysintensiteten blir dårlig. Vann med høy turbiditet vil ha et dårlig estetisk utseende. Partiklene kan tette rør og utstyr, samt skade pakninger, noe som kan føre til lekkasjer. Det angis ingen øvre grense i Drikkevannsforskriften men vannet skal være klart og ingen fremmed smak. Mattilsynet anbefaler at turbiditeten ut fra vannbehandlingsanlegg ikke overskrider 1 NTU ved vannforsyningssystemer som bruker overflatevann.

Fargetall

Skyldes som regel høyt innhold av humus i vannet, men oppløst jern kan også bidra til farge. Humus er kompliserte organiske molekyler og forbindelser som dannes når organisk materiale (plante- og dyrerester) brytes ned i jorden. Humus finnes i større eller mindre grad i de fleste vannkilder, og vil gi vannet en fargetone, fra svakt gulaktig til helt brun. Humusstoffer kan gi vannet «myrsmak». Mattilsynet anbefaler at fargetallet ikke overskrider 20 mg/L Pt.

Hardhet

Hardt vann har ingen negativ helseeffekt, men kan gi bruksmessige problem som avleiringer i ledningsnettet, i oppvaskmaskin, varmtvannsbereder, kaffetrakter og lignende.  Ved svært høye verdier av kalk i vannet og store bruksmessige problemer, kan det være hensiktsmessig å installere et avherdingsanlegg, hør med din rørlegger. Vannet regnes som middels hardt over 5 °dH (over 35 mg Ca/l). Ved verdier over 10 ° dH (70 mg Ca/l) regnes vannet som hardt.

Jern

Jern i drikkevannet har ingen direkte helsemessige negative effekter, men kan gi bruksmessige problem som vond smak, brune/svarte flekker på hvit klesvask og i sanitærutstyr. Dette oppstår helst ved verdier over 200 µg/L (0,2 mg/l). Det anbefales først å se om det går an å fjerne årsaken til jern i vannet, dette kan for eksempel brønnborer være behjelpelig med. Hvis årsaken ikke kan fjernes så kan det installeres filteranlegg, hør med din rørlegger.   

Mangan

Et stort inntak av mangan kan ha skadelig virkning på sentralnervesystemet, og det kan gi en vond metallisk smak på vannet. Ved høye verdier av mangan kan det oppstå avsettinger av kjemisk eller biologisk natur i ledningsnettet. Dette oppstår helst ved verdier over 50 µg/L (0,05 mg/l).  Det anbefales først å se om det går an å fjerne årsaken til mangan i vannet, dette kan for eksempel brønnborer være behjelpelig med. Hvis årsaken ikke kan fjernes så kan det installeres filteranlegg, hør med din rørlegger.   

Referanser

Forklaringen av de enkelte analysene i dette skrivet, som er basert på referansene som er listet opp, er ikke en del av laboratoriets akkrediteringsomfang.

Vannrapport 127; Folkehelseinstituttet, veiledning i drikkevannshygiene, 2016

Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) FOR-2016-12-22-1868

NS-EN ISO 6222 Vannundersøkelse Bestemmelse av dyrkbare mikroorganismer (kimtall), 1999

Vannforsyningens ABC, kap B, Folkehelseinstituttet

Veileder for stoffer i drikkevann (FHI)

 Foto: Cathrine Dokken Belsheim